Det er tid for hjemreise. Litt trist, men ganske godt ogsaa.
Vi har sitti over 150 timer paa tog.
Vi har tilbragt over 65 timer paa fly (ikke medregna de 7, 5 timene hjem fra USA + 1 time hjem fra Sverige)
Sovet og shoppa over 75 timer paa flyplasser verden over.
Humpa og duma rundt i buss paa flere kontinenter i tilsammen over 60 timer.
5200 miles er tilbakelagt i USA i egn bil.
7000 trappetrinn er klatret i Andes.
Vi har vart 4200 meter over havet.
Vi har kjort 7000 km gjennom sorlige Afrika
Vi har besokt over 14 nasjoner.
Og vart innom 15 av USA`s stater.
Vi har vart innesperret 7 dogn paa tog paa 4 kvm.
Vart 10 meter unna et nesehorn
Hoppet i "gorgeswing" med fritt fall paa over 100m.
Provd ut salmonella
Solt oss paa de hviteste strendene i Cuba
Sett en ekte rancheier svimerke sine egne kalver i orkenen i USA
Sett Disney World
Besokt Elvis sitt eget hus.
Kjort over Golden Gate
Kjort USA paa tvers OG paa langs.
Skuet over New York i morket, en by kledd i julelys.
Og mistet et fly, av over 20 mulige.
Det er mye vi har gjort, men noen ting maa ogsaa spares til en annen gang. Vi har holdt ut med hverandre 24/7 fra august til naa, og da vi i dag tidlig kunne bekrefte at flyet hjem er i rute, var gleden stor. Den store snostormen paa kysten her, de siste dagene, har gjort oss noe bekymret...
Mange timer har gaatt siden vi startet, men vi er fremdeles venner. Og det er godt aa ha noen aa kunne dele tingene med. Noen som husker hvor kaldt det var aa fryse forste natta i telt i Afrika, som vet hvor slitsomt det faktisk var aa klatre i Andes, og som vet at det ikke trengs aa sies mye naa man deler en kald hvitvin i en strandkant i Costa Rica en dag det ikke regner. Naar man reiser saa tett, blir man kjent med de fleste sidene av hverandre, og man larer aa gi og ta. En Opplevelse som har vart bra for oss begge.
Takk til alle dere som har fulgt oss det siste halvaaret. Det har vart moro med kommentarer og "seertall". Vi vender naa tilbake til vaare "kjedelige" liv i Norge. Iselin paa Esso frem til sommern, for hun tar fatt paa studiene igjen og Emilie tilbake i NordNorge klar for nye rekrutter. Men livet i Norge er ikke kjedelig! Det aa ha et klesskap som ikke flytter seg hver dag, og egen seng aa komme hjem til hver kveld, der et deilig det! Og ting man ike tenker saa mye over, for man faktisk ikke har det. Aa reise har vart baade bra og moro, vi har sett og opplevd mye! Men det er som man sier:
BORTE BRA, HJEMME BEST!!!
I skrivende stund sitter to norske jenter paa et hotellrom i Queens og klorer paa veggen. Datoen for hjemreisen narmer seg, men dog ikke med storm skritt som ordtaket vanligvis lyder. For naar man gleder seg til noe, gaar tiden imponerende sakte!
Det virker likevel allerede som en evighet siden vi rullet inn i California og opp kysten til San Francisco. Byen som er kjent som den mest liberale byen i USA, skuffet ikke. Vi tilbragte noen fine dager, tuslende rundt og kikket paa baade hus og mennesker. Begge deler baade spesielle, enestaaende og fargerike! Dagene provde vi aa tilbringe mest ute, da vi for forste gang var uheldige med sofasurfen vaar. Fred, som han het, var en stor mann, som til tider jobbet som designer og gled rett inn i gjennomsnittsbefolknnigen i San Francisco. Over gjennomsnittlig spesiell! Og etter en dag ble det rett og slett for mye "Fred". Det faktum at han ikke hadde noe onske om aa si hade til oss, og heller ikke provde aa skjule det, gjorde at vi rullet ut av byen allerede for klokken var 0700 den planlagte dag.
Kjoreturen opp til Seattle skulle egentlig fordeles paa 2 dager, men da misforstaaelser forte til at vi ikke fikk forbindelse med sofaen i midten, ble det til at vi kjorte i et strekk. Etter 20 timer kjoring ankom vi Seattle og den hyggelige fyren Sean, som hadde vart oppe til 0300 og ventet paa oss. Tiden i Seattle ble i stor grad preget av avslapping, shopping og sightsing. Mest av det forste og mindre av de to siste. Vi har naadd det punktet at vi foler vi har "sett" nok paa en stund. Saa lysten til aa leke turist har sunket til et tilnermet 0-nivaa. Litt av Seattle fikk vi likevel sett, for leverte bilen, og pakket vaare nesten 100 kilo paa flyet til NY.
Vi er som sagt stasjonert i Queens, en kort subway-tur unna Manhattan. Som avsluttning paa reisen, sover vi naa paa hotell, noe som nok er det beste. Vi har saa langt sett store ting som Central Park, 5th og 7th Av, og byen fra toppen av Rockefeller Center. I morgen, lordag, er planen aa ta baaten ut til Ellis Island og ta en titt paa den store dame, samt aa spise en bedre middag paa en av byens mange restauranter. Vi teller dager og timer til turen hjem og gleder oss veldig til aa komme hjem til norsk julemat og, forhaapentligvis, sno. New York er en stor og spennede by som har masse aa by paa. Men etter aa ha backpacka verden rundt i over 4 maaneder og med en lommebok som har sett sine bedre dager, vil noen kanskje paastaa at det var daarlig timing. Og noen vil da ogsaa ha litt rett. Men, hey, hvor ofte er man i NY? Ikke sant! Saa vi kler paa oss varme klar, sorger for at det er batteri nok i kameraet og tar beina fatt. Siste stoppested paa denne utrolige reisen!
I skrivende stund er bilen atter en gang pakket og vi skal om ikke lenge starte turen mot nord, og San Francisco. Vi har de siste dagen bodd paa en ranch i ingenmannsland. Fra Las Vegas tok vi straka vegen ut i orkenen. Etter noen timer, tok vi braatt hoyre, saa vi var sikre paa aa holde sto kurs mot ingenting. Orken, orken og skulle du sett, enda mer orken! Neida, det er ikke saa ille, det er faktisk noe her. For vi har jo tross alt hatt tak over hodet de siste nettene. De innfodte, cowboyene, ser vi fra tid til annen. Gjerne i full fart i jernhesten sin. De praktiserer vaapen paa kropp til enhver tid, og skyter ekorn, sjakaler og andre uvedkomene gjester over en lav sko. For aa ikke have blandt de sistnevnte, fikk vi klar melding om aa ikke gaa lenger unna enn aa vi kunne se huset og prove aa ikke se mistenksomme ut... Vi skulle heller ikke starte en samtale med dem, da dette kunne bli oppfattet som at vi prover aa faa opplysninger som kan hjelpe oss aa stjele griser(!!!). Noe som visstnok et stort problem... Saa de siste dagene har vi stort sett slappa av innendors, med pittbullene Nala og Lucy. Andi, som vi bor hos, har maatte jobbe. Vi har paa dagen utnyttet den store filmsamlinga hennes, og slapet av etter hektiske dager i Las Vegas. Pittbullene er snille som lam og vi foler oss egentlig ganske trygge.
Las Vegas var omtrent som man ser paa film. Hotellet vi bodde paa, CircusCircus, var paa storrelse med 4 kjopesentere, og det tok oss minimum 10 minutter aa komme fra rommet vaart, og helt ut paa gata. Da Vegas er byen for de som er glade i aa spille og har penger til det, og vi kunn oppfylte det forste kriteriet, gikk vi stort sett rundt aa kikket. Det var underholdning nok i seg selv egentlig. Med lys over alt og store skilter, folte vi det som vi var paa tivoli. Og det var bare inne paa Casinoen paa hotellet... Utendors paa kveldstid var, om mulig, enda mer imponerende. The Strip, er ganske lang, og godt opplyst for aa si det saann. Vi gikk ikke hele veien, da den er laaaang, men vi fikk med oss de store, som Cesars Palace, Paris og the Mirrage. Om dagen var byen ikke like fasinerende, saa vi utnyttet tiden godt med vindus shopping paa hoyt nivaa! Fashion Show Mall inneholdt, kanskje ikke overraskende, noen av de dyreste butikkene det er mulig aa oppdrive. Saa det var virkelig godt ikke vi manglet noe!
Vi provde oss ogsaa smaatt paa litt smaaspilling paa de enarmede bandittene som var overalt, men uten hell. Selv ikke snik taktikken, hvor man overtar ferdig oppvarmede maskiner fra gamle damer, fungerte noe sarlig. Saa milliondrommen ble igjen i byen som er en ivrig samler av milliondrommer.
Vi setter som sagt, nesa nordover, og haaper paa aa finne litt sno. Advent er egentlig litt stusselig her uten sno. Orken stov har lissom ikke helt samme sjarmen, selv om det har andre likheter med en snostorm. Vi gleder oss mer og mer til aa komme hjem, og dager telles hoylytt, gjerne flere ganger om dagen! Det er paa tide vi bytter ut MJ Cden i bilen med julesanger, saa vi er ladd for norsk jul om 16 (seksten) dager!!!
Amerikanere er et trivlig folkeslag. De snakker uoppfordret med deg på gata eller i butikken. Legger ut om det ene eller andre som om du var en gammel kjenning. Vi nikker med, svare trenger vi ikke tenke på, amerikanere er glade i monologer, og holder uantreng på noen minutter alene. Det hender likevel vi kikker oss litt nervøst rundt når folk snakker til oss. Særlig når frodige afroamerikanske damer, med handlevogna full av unger, kommer rallende opp på siden av oss i en forykende fart, mens det høres ut som hun gir oss en strekk fra en annen verden. Når vi så oppdager den stakkars ektemannen med feil smør i hendene, som krymper seg bak handlevogna, og vi skjønner at reglen med friske amerikanske utrykk ikke er beregnet på oss. Så trekker vi oss lydløt tilbake, og tenker at smør er visst viktig her borte.
Men alt i alt er det bra folk. Thanksgiving er en stor dag her, og en dag om viser det beste i folk. Vi tilbragte dagen i en menighet, som laget mat og serverte hjemløse og folk med dårlig råd. Da vi dukket opp rundt lunch tider, ble vi straks kastet inn i rollen som potetstappesjefer. En oppgave vi tok særdeles seriøst og på en litt over en time, hadde vi produsert nok stappe til å mette en armé. Vi ble da flyttet til serveringsavdelingen, Emilie fikk ansvaret for tranebærsausen og Iselin for bønnene.og nei, selv om dette var drevet av en menighet, var det ikke borbønnene, men de hermetiske grønne bønnene som nøysomt ble fordelt, en sleiv på hver tallerken. For oss nordmenn som aldri har opplevd Thanksgiving før, var dette en meget bra dag. Vi fikk se litt av hva Thanksgiving handler om, og da folket var mettet, fikk vi ogsaa smake. Kalkun, stuffing, bønner, og tranebærsaus. Og selvfølgelig også vår egen forrykende potetstappe. Med gresskarpai til desert, var måltidet fullverdig. Artigartig!
Kjøring har også tatt seg opp. Mengden u-svinger har gått ned, mens andelen svinger til høyre ved rødt lys har gått tilsvarende opp. Det er likevel noe vi ikke helt har klart å vende oss til enda... De har ingen høyre-regel her! Kommer man i et kryss med stoppskilt, stopper man, og den som stopet først, får kjøre først igjen. Dette førte i starten til en del venting fra vår side. Men etter en stund oppdaget vi at det stadigvekk var kryss der alle fire bilene stod å kikket på hverandre og ventet... Da ler vi litt over disse dumme amerikanserne og er meget fonøyde med reglene hjemme. Vi kan derimot meddele at å svinge til høyre på rødt lys har tatt seg betraktlig opp. Og det norske flagget ut vinduet, for å forklare hvorfor vi til tider kjører håpløst, brukes mindre og mindre.
Her i New Mexico har vi latt sofasurfinga hvile litt. Vi har i over en uke nå, har vi vært så heldige å få bo hos Kristine, søsteren til Emilies stemor, hun blir da Emilies stetante. Kristine er gift med Brian, som er amerikansk, og sammen har de tvillingene Sunniva og Annika på 4 og et halvt år. I tillegg har de to til tider sære katter, så her har det vært liv og røre! Vi har i hovedsak slappet av, etter mye kjøring og farting de siste ukene. Men også fått med oss litt av det New Mexico har å by på. Vi har vært og sett me bra natur, samt gamlebyen som er en av de eldste i USA. Det er masse indianer reservater i området, som lever i herlig harmoni med et av verdens største atomlabratorier. Førstnevnte har vi sett litt på, men ble litt skuffet, da det var lite indianere med telt og fjær, men mye fulle folk og casinoer i steden. Sistnevnte hadde vært moro å sett på, men det nærmeste man kommer noe sånn er en fjelltopp noen kilometer unna...
Ellers kan vi melde om herligt høstvær, med sol fra skyfri himmel og rundt 15 grader. Vi kjører videre mot California om noen få dager, og regner med å møte på mer norskt høstvør etterhvert.
Annet småplukk som er verdt å nevne fra de siste ukene:
- Å kalle katter pussi, høres ikke like bra ut her som i Norge!
- Kjøring i feil fil forekommer. Alle kan ha uflaks med filplassering!
- Iselin kjørte seg bort en dag hun var ute å handla, men fant plutselig veien hjem igjen.
- Emilie har mistet følelsen i høyre pekefinger etter å ha overanstrengt den da hun var litt for ivrig under potetmoslaging.
- 4 åringer våkner tidlig om morgenen og selv om det har vært trivelig, har det også vært forholdsvist prevangtivt!- og
- Om 24 dager kommer vi hjem!
Vi surfer oss gjennom USA med medvind og godt humor!
Kjoring i USA er et kapittel for seg selv. Veiene er fine og breie, med skiltinga er til tider daarlir. Og det hendt mer enn en gang at avgjorslene det var viktig at vi fikk med oss, ble passert. Og U svinger forekommer med javne mellomrom. Og hyppigheten oker ettersom temperaturen i bilen stiger... Det skal sies at temperaturen er det Emilie som staar for, for Iselin er kald som en fisk, selv om vi staar midt i et kryss med innkjoring forbudt alle veier og gronnt lys mot oss fra alle kanter. losningen blir da aa rulle ned vinduet og vifte som en rabiat med det norske flagget. Forelopig ingen paakjoringer, bare en og annen irritert tut i ny og ne. og det kan vi leve med =)
Orlando var fantastisk! Vi tilbragte en dag i Universalstudios parken med berg-og-dalbaner, samt masse annet moro. Og en dag i DisneyWorld parkene. Billetene til Disney var vi saa heldige aa faa gratis av de vi couchsurfa hos, da de jobba i Disney. Men det skal sies at Universal Studios parkene var MYE bedre en Disney. De kan anbefales paa det varmeste!!! Couchsurfinga i Orlando var en spesiell opplevelse! Vi skulle bo hos en som hadde et hus, og bodde der med dama si og 2 andre gutter. Tingen var bare den at han og dama var paa ferie. Den ene leieboeren jobbet hele kavlden og natta og sov hele dagen. og den siste var paa ferie med foreldrene sine. Saa da vi kom, tastet vi inn koden vi hadde faatt og hadde huset for oss selv hele tiden. Med eget soverom og bad! Knall :)
memphis ble ogsaa et naturlig stopp paa veien. Og i Memphis, er Graceland et naturlig stopp!!! Selvfolgelig maatte vi se Elvis. Eller, om ikke Elvis, saa ihvertifall der han hadde bodd og grava hans. Saa med AudioGuide paa oret og kamera rundt halsen fikk vi en rundtur som skikkelige turister! Det var en spennede tur og spesiellt aa staa ved grava til en av de storste artistene verden har sett. Naar det kommer til sovested i Memphis, bodde vi hos en fyr med en katt paa 19 aar. Katten holdt oss vaaken store deler av natta og vi er ganske sikkre paa at den markerte ganske krafig paa Iselin sine nye joggesko. Lukta er ganske gjennkjennelig...
For de som skulle vare missunnelige paa oss fordi vi gaar rundt i tskjorte og shorts i varmen og koser oss. Vi kan glede dere med at hosten har tatt oss igjen og, bukse og jakke er naa nodvendig ogsaa her :)
Sofa surfing, eller couch surfing (www.couchsurfing.com) som det egentlig heter, betyr egentlig bare at man sover paa en sofa. Og fordi man bytter sofa med javne mellomrom, surfer man. Naa hores det kanskje ut som om vi er med fulle menn hjem fra byn for aa sove gratis paa sofaen hos dem. Men saa galt er det ikke! :P
Couch Surfing er et verdensomspennende nettverk, bestaaende av folk som liker aa reise og mote nye mennesker. Tanken bak prosjektet er at folk som er paa reise, kan spare noen kroner paa overnattning, samtidig som de kan mote nye mennesker og lare om landes kultur paa en helt annen maate.
Naar man blir medlem av couchsurfing.com, legger man paa en maate sofaen sin ut for bruk, hvis folk spor. Og naar man reiser, bor man hos folk som har gjort det samme, og som er hjemme og har tid til aa ta deg imot.
Dette hores ut som et skummel opplegg, laget av grisete menn som vil ha smaajenter paa besok tenker du kanksje naa. Hvem som startet nettverket vet vi ikke noe om, og det er helt sikkert en eller annen skrulling der ute. men det er det alltid. Men alt i alt; folk flest (selv om folk flest egentlig bor i Kina) er normale trivelige mennesker som onsker aa hjelpe noen paa gjennomreise. Alle brukerne har hver sin profil hvor det staar om alder, interesser, bosted, om de har sofa eller luftmadrass eller gjesterom. Og mange legger ogsaa til info om ting aa se og gjore i naromraadet. Naar man soker etter en sofa i et spesiellt omraadet, kommer det som regel opp mer enn 50 mulige. derfra kan man velge ut de man vil, om man vil sove hos et par/jente/gutt eller om interessen for brettspill er det viktigste.
Deretter sender man en mail via nettverket, som vedkommende leser neste gang de logger paa. Og passer det, har man en sofa aa sove paa en natt eller to. Alt etter som hva man blir enige om =)
Vi ble fortalt om nettverket i Johannesburg og Emilie ble raskt medlem. (hun har ingen sofa aa lane ut om dagen, da hun er paa reise, og da staar det paa profilen. Saa dere der hjemme trenger ikke bekymre dere for det :) )
Og de siste 3 nettene har vi bodd hos et hyggelig ektepar i Miami paa 24 aar, Thanya og Jeremy. Vi bor i stua paa en diger sofa og har det helt knall. Thanya tok oss med ut aa shoppe i gaar, hun visste hvor alle de billige stedene var, noe som var konge. Og vi har ogsaa vart med paa car-club mote dems. Mye trivelige folk og styla biler. En artig opplevelse =)
Vi staar for all mat og saann selv, og er saa mye med dem de kan eller vi onsker.
Det var et lite innblikk i hvordan vi bor og kommer til aa bo mye i USA. Bilder kommer =)
For de som fremdeles er bekymra; vi velger ut hvem vi bor hos med stor omhu og skal passe godt paa hverandre ;)
Ellers har vi som sagt gjort unna litt shopping. Vi har ogsaa besokt Everglades, og sett masse alligatorer.
Bilen vi kjorer er en 09 modell JEEP, sort. Helt knall bil med litt storrelse. Forelopig gaar det greit i trafikken, vi har kjort litt ekstra noen ganger, vart oppom litt motorveier og tatt noen u-svinger. men alt i alt er det enkelt aa finne fram. Det mest uvante saa langt er at det er lov til aa svinge til hoyre paa rodt lys i kryss. Skummelt!
Saa da er det meste klart for avgang. MJ CD er innkjop og vi har ogsaa faatt lasta ned noen norske postgirobygget laater, saa dette blir knall =D
Da var det en stund siden forrige innlegg, og forklaringen er enkel. CUBA!
Cuba, landet resten av verden glemte igjen paa 50-tallet. Landet der de dode biler finner sin oppstandelse og evigt liv, og husene har en evighet aa se tilbake paa, og trolig ogsaa se frem til.
Tiden i Cuba delte vi i to. Den forste delen ble dedikert til Cubas historie og kultur. For aa hjelpe oss med aa fullbyrde denne delen, skaffet vi en guide. En snakkesalig innfodt cubaner, som gjerne kunne tenke seg en tur til Norge og prove ut fengslene. Han hadde hort at de var bedre enn hotellene. Men om ikke annet, hadde han peiling paa kultur og historie, og utstyrt med kamera og solkrem, trasket vi gate opp og gate ned, med Alejandro skraalende i front. Rom-museum, sjokoladefabrikk, og ekte Cubansk mojito var bare noe av tingene vi fikk bedre innblikk i.
Etter et par netter paa hotellet, som forovrigt ikke hadde varmt vann, hvis det i det heletatt hadde vann, dro vi videre. 25 min med buss utenfor La Habana fant vi Tropicoco. Et strandhotel med pakkelosning som passet oss og lommeboka. All included, ble losningen de neste dagene. Sol fra skyfri himmel, strand med strandsenger, azurblaat hav paa 30 grader! Naar man i tillegg har fri bar, da er livet godt aa leve!
Og da blir problemer som smaa salmonella utbrudd, ikke nok til aa odelegge gleden! Det var nok engang Iselin som huset en liten sint bakterie, men etter en 10 dagers tid, gav den opp og forsvant like braatt som den kom. Til begges glede ;)
LIvets glade dager i Cuba fikk en braa slutt med en natt paa flyplassen. Flyet til USA gikk nemmelig TIDLIG, og losningen ble nok en gang aa sove oppaa sekker og styr i en krok. Etter en natt fylt med cubansk musikk og trekk fra en eller annen dor, var gleden stor da flyet ble en time forsinka. NOT! Crewet var forsinket og saa ikke akkurat ut til aa lope, da de endelig dukket opp. Men, som kjent, et fly maa ha en pilot, saa vi maatte vente. Denne hendelsen, kombinert med at flyet vaart fra Mexico (vi maatte mellomlande) var fremskjovet en time, gjorde at tiden i Mexico ble knapp. Den ble knappere og knappere, for den til slutt ble saa knapp, at den ble lang igjen. Flyet kunne ikke vente lenger, og det elenige crewet som hadde starta dagen med aa komme forsent, kunne tydeligvis ikke vente nok...
Lange i maska fikk vi melding om at nye billetter ville koste oss bortimot 400 dollar, noe vi ikke akkurat har budsjettert med. Men da vi fikk fordelt litt skyld og krokodille taarene kom frem, kom ogsaa velviljen og forstaaelsen frem hos damen i skranka. Og plutselig dukket det opp to nye billetter, uten omkostninger. Tilogmed samme kveld, heldigvis.
Saa gleden var stor da vi endelig kunne skimte Miami under oss. Flyet ble loset inn av 3 helikoptere (!!!), spesielt!
Og etter en rekke sporsmaal om baade det ene og det andre, laa endelig det forjettede land forran oss!
Bilder fra Cuba kommer plutselig!
Cheers!
Emilie har en sekk som maksimalt rommer 65 liter. Etter en time noye pakking paa hotellrommet kvelden i Peru, har hun klart det utrolige aa faa plass til bortimot 70 liter MINST! (Iselin har klart det kunst stykket aa ha akkurat plass nok!!!) Paa flyplassen sjekker vi inn, og tror vi er ferdige, da vi hoflig blir bedt om aa stille oss i en laaaaang ko ved siden av skranken. Litt usikkre paa hva som venter oss bak den store doren i enden av koen, stiller vi oss pent opp og venter. Naar det, etter langt om lenge, endelig er vaar tur til aa entre det lille skremmende rommet, faar vi melding om at vi maa ta ut alt vi har i sekkene. ALLE passasjerer blir nemmelig sjekket, for ALT! Helt sykt! Bannende tommer vi sekkende, og lamaull, brukte sokker og fandens oldemor eksploderes ut av sekkene. og vaktene gaar i gang med aa se gjennm alt. selv shampooen aapner han. Den eneste lille gleden i hendelsen er vakta som faktisk velger aa stikke nesa si godt ned i skittentoysposen.
Det gjor ikke inntrykket bedre at flyplassen ikke har postboks inne paa terminalen, saa kortene maa postes fra Costa Rica. Eller at underholdningsanlegget paa flyet dessverre ikke funker for de som sitter fra midten og bakover. Gjett hvor vi satt... Og da vi endelig lander i Costa RIca for en uke med sol, regner det.
Dagen vi forlot Peru skal huskes som dagen som bare maa glemmes!
Men varet tar seg opp, sekken trenger ikke pakkes paa over en uke og livet blir igjen godt aa leve! Etter anbefalinger fra turistinformasjonsdamen paa flyplassen, befinner vi oss naa i Puerto Viejo. En trivelig liten by ved den karabiske kyst, hels sor mot Panama. Et idyllisk sted med hvite strender og varmt (!) hav. Dagene gaar stort sett med til aa ligge paa stranda, noe som har resultert i en kledelig brunfarge paa Frk. Roskestad og en mindre kledelig, men dog mer intens, rodfarge paa Frk. Broen.
Hostellet vaart ligger 2 min unna stranda og er trivelig og rolig. Det faktum at de har Super Hanen, men stor S, som nermeste nabo gjor at i vaakner rundt 0500, og kommer oss tidlig paa standa. Og kveldene blir som regel korte, da hasj er et vanlig fenomen og roykes av alle, over alt. Da ingen av oss syntes det er sarlig digg, tar vi som regel tidlig kvelden. Saa slipper vi bli passive hasjroykere :P
Men alt i alt er Costa Rica et trivelig sted, selv i orkansesongen. God mat, bra strender og trivelige folk. Vi har noen dager igjen for Cuba venter. Og de nytes til det fulle :)
I en bakgate er mork og regnfull kveld, dukket det plutselig opp to skikkelser forran oss. Med noen hurtige skritt, hadde de sperret av veien, og vi var fanget som mus i en felle. Bulen paa jakkene kunne tyde paa at noe var i gjerdet, og kommentarer som "er det en pistol, eller er du bare glad for aa se meg" ville fort slaatt feil ut. Da de noen smaa minutter senere forlot bakgaten, stod vi igjen, halvnakene, uten penger, uten pass.
Neidsa, saa ille gikk det nok ikke for seg, men vi har opplevd vaart forste ran!
Eller robbet, er vel et mer korrekt uttrykk, da vi ikke saa raneren.
Og for den bekymrede, som biter negler i frykt for smaapikene. Vi har pass og penger i behold ;)
Hendelsesforlopet er folgende. Etter vel tilbake i Cuzco etter Inka Trail, maatte vi bytte hotell for den siste natta. Vi fant et trivelig lite hostel, og pakket oss ut paa rommet. Som seg hor og bor, slaar vi av lyset og laaser doren naar vi forlater rommet, for aa ta en siste runde rundt i byen. Da vi er tilbake noen timer senere, blir vi braatt paa vakt da lyset paa rommet er paa(!!!). Intet slipper forbi vaare skarpe hjerner og vaktsomme oyne! Etter narmere undersokelser av tingene vaare, i storstilt detektiv stil, kan vi konkludere med at noen har vart der og lett igjennom samtlige av klar og annet stasj. Panikken sprer seg, men etter litt panisk leting etter pass, kameraer og andre ting med verdi, kan vi fastslaa at alt er der det skal vare(!!!). Og forvirringen er total. Hvis disse robberne ikke ville ha kameraer eller pass, hva har de da vart paa jakt etter? Svaret dukker opp ide vi samler alt skittentoyet fra Inka Trail i posene sine igjen. (posene var nemmelig flerret opp og tomt paa hodet) Emilie mangler den gule t-skjorta si med kakemonsteret forran, og Iselin mangler en billig, daarlig ulltroye. Begge plaggene ble brukt i fjellene og bare lukte burde faa folk til aa tenke to ganger for de tar i dem. Men, uansett hvor lite logisk det er, alt denne tyven onsket, var en kul gul t-skjorte som lukta hest og en loen ulltroye som ikke lukter stort bedre...
Da vi provde aa konfrontere hostellpersonalet med hendelsen trodde de oss ikke, og det endte med som plaster paa saaret skulle de betale taxi til flyplassen dagen etter... (vi var ikke sikkre paa om vi ville trodd noe saann heller...)
Saa da har vi opplevd det ogsaa. Ikke i de store kriminelle byene som Rio eller Johannesburg, men i i en liten fjellandsby i Peru...
Stillte sporsmaal:
-Laa nokkelen i resepsjonen? Nei, den gikk Emilie med i veske hele dagen
-Var det noe av verdi som forsvant: nei, og det som forsvant har svart liten verdi paa svartemarkedet.
-Kan de ha planta noe paa dere: nei, vi har vart igjennom alt vi hadde for aa sjekke, og ingen mystiske piller eller pulvere har dukket opp!
-Er dere sikkre paa at det ikke bare har havna under senga: ganske, med mindre t-skjorta selv har aapnet posen, kropet ut, opp av sekken og lagt seg i det usynlige hjornet under senga.
"det ser ut som jeg er slått i ansiktet med en murstein" - sitat iselin etter aa ha sett bilder fra turen opp i Andes.
Her kommer endelig en ny oppdatering paa de den siste ukes hendelser.
Hovedfokus paa Inka Trail har vart aa gaa. Vi har hatt med oss skjerpaer til aa bare alt, kokker til aa lage maten og teltene har vart ferdig oppsatte naar vi har ankommet camp. Naa hores det kanskje ut som turen har vart lett. Men sannheten er vel heller den at skulle vi gjort alt det selv, hadde vi spist ukokt pasta og sovet paa bakken. For det aa gaa krever mer enn nok!
Saa gaat har vi! den forste gaa-dagen gikk vi fra 2600 til 3000. Lufta ble merkbart tynnere ettersom vi beveget oss oppover. Og hjertefrekvensen laa opp mot max store deler av dagen. Da vi hadde kommet oss opp paa 3000, fikk melding om at vi skulle ned i dalen paa andre siden aa spise lunch. Det viste seg at vi skulle opp 400 hoydemeter enda en gang. Skal sies at motivasjonen sank noen hakk da. Men vi kom oss da fram til camp. Og tok tidlig kvelden!
Dag 2 var den store hoyde-dagen. Fra camp skulle vi 1200 hoydemeter rett opp. Maalet var "dead ladys pas" paa 4200. Paa rundt 4 timer kom vi oss opp. Tempoet var absolutt ikke imponerende, men det var heller ikke oksygennivaaet i lufta.
Da vi naadde toppen, var gleden stor og utsikten imponerende. Vi hadde taake paa ene siden av fjellet, men der vi kom fra var det skyfritt og fint. Den tilbakelagte avstanden saa ikke ut til aa vare 1200 hoydemeter, noe som var litt skuffende. Men naa er det ingen av oss som var helt sikkre paa hvordan 1200 hoydemeter ville sett ut heller... 600 hoydemeter til campen gjenstod, heldigvis nedover. Og imotsettning til den slitne kinesiske damen som brukte den stakars ektemannen sin som hest, forserte vi trappene ned helt paa egenhaand.
Dag 3 var en lite spennende dag. Vi gikk 1000 hoydemeter ned i trapper. Og saa litt opp og ned. Det var mye fin utsikt, og nok en gang var vi heldig med tanke paa var og taake. Campen laa paa 2600, og det var deilig aa komme seg litt ned igjen. Etter aa ha jobbet i 3etg. et aar har Emilie hatt faa problemer med trappene. Iselin tok trappene 5 trinn av gangen, og sendte noen djevelske tanker til den gode maten i Afrika.
Dag 4 begynte tidlig. Kl.0400 ble vi vekket av en av skjerpaene som kunne melde at det var paa tide aa staa opp. Aarsaken til denne tidlige reveljen var at vi skulle faa god til i Machu Piccuh, og kanskje ogsaa se soloppgangen over byen. Soloppgangen saa vi lite til, men det glemte de fleste da vi etter to timers gange endelig hadde utsikt over turens maal. 100 meter under oss dukket plutselig selveste Machu Picchu opp, og gleden var stor! Etter enda en del trapper, stod vi plutselig i en av Inka riksets mest hemmelige byer. Resten av dagen gikk med til aa gaa rundt blandt steinene og suge til seg energien fra Inkaene som vaar guide hadde fortalt oss om.
Da vi paa ettermiddagen satte oss paa toget mot Cuzco igjen, var onske om noen timers sovn stor. Lite ante vi om at dette ikke var et NSBtog som skulle frakte oss frem i all stillhet. Togturen varte ikke mer en 1 time og 30 minutter. Likevel ble vi servert baade drikke og mat. Deretter dukket det opp en Peruisk klovneskikkelse og hoppet rundt og viftet med et lamakosedyr. Og da trodde at showet var over, kunne den noe nasale dame over hoytaleren melde at naa ble det motashow, med midtgangen som catwalk. De to servitorene vaare poserte saa i den ene alpaka plagget etter det andre. En noe uvanlig oppvisning, det skulle tatt seg ut om Dressmann hadde gjort det samme paa ettermiddagstoget fra Oslo.
Tilbake i Cuzco, nok engang 3500 moh, ble det avskjedsmiddag, der vi fikk smake marsvin. Marsvin er en delikatesse i Peru, og paa bursdager faar bursdagsbarnet et helgrillet marsvin med et lys i munnen.
Og slik sluttet turen i Andes. Ikke har vi gaat langt, turens lengde er paa rundt 45 km. Og ikke har vi gaat fort, snittfarten er paa under en halv km i timen. Men slitene har vi vart. Og mye flott natur har vi sett. Om vi ville gjore det igjen? Heller usikkert. Men det har vart verdt det, alle 7000 trappetrinnene!
Hoydepunktene de siste par dagene oppsummeres paa den maaten!
For litt overrasket ble vi da vi skulle fra hostellet i Sao Paulo til flyplassen og taxien kom for aa hente oss. "Taxien" var en Opel Corsa (den minste som er mulig aa faa tak i) og sjaaforen var en vanlig fyr (det er jo ikke saa veldig uvanlig egentlig...). Han arbeidet visstnok for hostellet som sjaafor, men forhaapentligvis med en annen bil til vanlig. For da vi hadde dytta inn sekkene vaare og trokt oss inn i baksete, var det ikke store plassen igjen. For aa vare helt sikker paa aa faa daarlig plass i bilen, hadde "sjaaforen" med seg dama si... Hun okkuperte setet forran og sorget for at vi fikk et innblikk i brasilsk dansemusikk og dans, da hun bokstaveligtalt rocka bilen helt til flyplassen. Men, vi kom oss hele frem, og takket en hoyere makt for at det var individet i passasjersetet forran som hadde konsumert en aapenbar mengde alkohol, og ikke stakkarn som skulle slite med aa holde folge resten av kvelden.
Planen var aa sove paa flyplassen, fordi flyet gikk 0630 om morgenen. Som sagt, som gjort, ihvertifall for noen. Emilie sov. Iselin fikk et plutselig innfall av aa lete etter elg igjen. Noe snurt for at det nok engang var hennes tur, og at Emilie har kommet seg gjennom 2 mnd. uten akutt elgjakt. Men, bank i bordet, og salt over hodet. En skal aldri si aldri. Uansett, formen ble raskt bedre utpaa dagen, og lunchen ble der den skulle!
Saa, det siste temaet som har paavirket oss i stor grad de siste dagene. Oksygen, man merker ikke at man trenger det, for man ikke har det... Og det er saann det er naa, vi har det ikke. Eller, vi har det ikke i onskelige mengder!
Etter et kort opphold i Lima, hvor vi motte Inka Trail gruppa vaar, dro vi videre til Cuzco. Der var vi en dag for aa avklimatisere oss. Cuzco ligger 3600 moh. Det er hoyt, for de som maatte lure... Da vi fikk rom i 4 etg og maatte bare opp sekke selv, gikk det braatt opp for oss, hva vi har begitt oss ut paa. Uttrykket fisk paa land fikk med et en annen betydning... Vi har faatt beskjed om aa spise lett og holde et lavt aktivitetsnivaa ut dagen. Forhaapentligvis har kroppen leid inn ekstra ressursser fra NAV for aa faa antall rode blodceller opp pa et brukbarn nivaa igjen, for vi skal opp paa 4 tallet senere i uka.
En fullstendig rapport om turen dukker opp naar vi er tilbake i normale hoyder. Forhaapentligvis rundt sondagen, om ikke vi sprenger et-eller-annet paa veien opp =)
Haaper alt staar bra til med alle hjemme og at snoen er rett rundt hjornet! Det er den her, bokstavelig talt!
Saa gikk det slik da, at to jenter fra Norge, maatte helt til Brasil for aa finne Jesus. Plutselig stod han der, med armene mot oss, klar til aa ta oss imot som sine barn! Livet, lyset og veien ble en aapenbaring av det sjeldene her paa den sorlige halvkule!
La oss ta for oss denne aapenbaringen i klartekst, for de som skulle undre seg.
Aapenbaringen om livet, som har kommet til oss, gaar stort sett ut paa at stedet aa leve livet er ikke i Brasil i oktober, da det fremdeles er vinter/vaar her. Vi har sett mye vann, dessverre har masse av det bokstaveligtalt truffet oss i hodet og slatt oss til bakken. Paraply er blitt vaar losning paa aapenbaringen om livet!
Lyset! Da det som nevnt, er regn, har vi heller ikke sett mye til sola. Og resterende lys som har lyst opp hverdagen har en stygg uvane aa tiltrekke seg mygg! Emilie har i stor grad faat merke at lyset, ikke lyser opp stort mer en ugjerningene en arme mygg har prestert ilopet av natten.
Og veien! Om veien er det mye aa si. En kan eksempelvis si at i Brasil har vi vart paa riktig vei opptil 16 timer. Gjerne inne i en buss! For buss har vi kjort mye! Noe annet om veien er at i skrivende oyeblikk er vi paa riktig vei, nemmelig bort fra Brasil, til Peru, hvor vi venter bedre ver og foreforhold;)
Og hvor kommer Jesus inn i hele denne aapenbaringen, som ikke handlet mye om den kristne tro likeve, undrer du kanskje. Jesus stod forran oss i Rio, 30 meter hoy og med arme mot oss. selvfolgelig maatte vi faa med oss han!
Vi hadde 2 dager i Rio i starten, hvor vi saa Jesus og Copacabana. Vi provde oss tilogmed paa litt soling, uten storre hell. deretter dro vi videre til en Portugisisk koloniby fra 1600-aarhundre eller noe i den duren. En veldig trivelig liten fiskerby, hvor vi omtrent bodde paa standa. Det ble mye tusling inne i selve byen, hvor vi fikk testet ut regnjakkene vaare. Naa er vi i Sao Paulo hvor vi skal tilbringe en natt paa flyplassen, og fly til Peru i morgen tidlig 0630.
Vi skal innromme at Brasil ikke ble helt det vi hadde haapet paa. Men veret er det ikke noe aa gjore noe med. og Aarstidene er det ogsaa vanskelig aa flytte... Selv om det ikke ble mye soling og bading har vi hatt det trivelig fordet og satser paa mer sol og sommer i mellomamerika!
Det er mange som lurer paa bilder fra turen.
Fordi det tar lengre tid aa laste opp paa bloggen,
har vi laget et eget bildegalleri i steden,
der over 200 bilder er lagt ut.
Adressen dit er folgende: galleri.norgesarkiv.no (uten www forran)
Bilder fra Brasil kommer plutselig!
24 dagers safari i Afrika! Et ord: fantastisk!
Siden siste innlegg fra Swakopmund, har tiden i stor grad vart preget av dyr!
Fra Swakopmund kjorte vi videre oppover mot nasjonalparken Etosha, og der dukket den forste elefanten opp. Plutselig stod den der. Ja, en elefant kan dukket opp plutselig paa tross av sin storrelse!!! Stor og graa stod den i veikanten og 17 turister kliner nesene sine utover vinduet som barn forran en godtebutikk. Paa det tidspunktet var alt av dyreliv spennende. Ved den forste zebraen noen minutter sener gjenntok handlingen seg. Det skal sies at etter et hundretalls elefanter dalte entusiasmen litt etter litt. De var stort sett ganske like, og ingen utmerket seg sarlig ved aa gjore uvanlige krumspring. Vi syntes fremdeles det er et flott og majestetisk dyr, men som med alt annet her i verden, blir selv elefanter en vane...
Uansett, turen gikk sin vante gang og vi kjorte videre innover i Botswana. Et land som i motsetning til orkenrammede Namibia er dekket av deltalandskap (vaatt landskap, med mye vannhul, gronne omraader og trar).
En fin oversikt over Botswanas omraader og vaar kommende campingplass de neste dagene skulle vi faa fra luften. Turen opp i det blaa foregikk i et lite 6 manns fly. En blikkboks med en liten propell forran, 100 meter over bakken. De forste 7-8 minuttene var spektakulare, preget av mye bildeknipsing og gjenntatte "se der-se der". Det var store flokker med boffler, elefanter, zebraer og en og annen giraff som tumlet rundt. De resterende 40 minuttene ble fokuset stort sett hold paa aa ikke maate benytte seg av de smaa hvite posene vi saa omtenktsomt hadde faatt utdelt. Det skal sies at vi kunne returnere dem igjen ubrukt, men turen ble vel ikke helt som forventet...
Deltaen ble vaart campingsted de neste dagene. Vi hadde en trivelig fottur for aa se etter dyreliv. Meldingen som ble gitt for vi forlot teltene denne ettermiddagene var; "If you run, you fucking die". En klar og konsis beskjed, da folk har lopt for og invitert dyrene til lek... Siden ingen av oss hadde sarlig lyst til aa leke fangeleken, gikk vi lydig etter paa en rekke.
Vi saa noen lovespor, 4 zebraer og noen mauertuer. Men ingen dristet seg til aa prove en lopetur likevel. En vet aldri hva en 4 zebraer kan finne paa...
Natten var derrimot preget av mer spenning. Ingen fikk gaa paa do alene etter at det ble morkt, og om natten var det kun ved kriser vi fikk gaa ut av teltene. Folgende samtale ble holdt i det norske teltet like etter midtnatt :
-Iselin horer noe like utenfor teltet og tar forsiktig paa Emilie for at hun skal vaakne og hore hun ogsaa.
-Emilie braavaakner av at det er et dyr i ansiktet hennes, dette skulle senere vise seg bare aa vare Iselin.
-Iselin sier: det er et stort dyr der ute. Emilie horer: det er et stort dyr her, og siden hun akkurat har hatt en kjempeedderkopp i ansiktet svarer hun ;Ja, skal vi finne lommelyktetn aa fange det.
-Iselin svarer: er du dum, nei. Emilie foler at hun ikke helt henger med, legger seg til aa sove igjen, med angste for en stor edderkopp i teltet...
-Iselin finner ut at hun maa tisse, og velger aa holde seg til klokken blir 7 neste morgen...
Men det viste seg at lyden var et stort dyr! Vi hadde ila natten hatt en love tuslende rundt teltene vaare. Iselin kommer aldri til aa glemme lyden. Emilie kommer aldri til aa glemme angsten av aa vaakne med en stor "edderkopp" i ansiktet.
Fra Botswana gikk turen videre til Zimbawbe. Ingen ble stoppet paa grensen, selv om da stakkarene vi hadde fra Canada maatte betale 3 ganger norsk pris for visum...
Vi saa her den fantastiske fossen (victoria falls) ... Den var ikke saa imponerende som vi kanskje hadde trodd, da vi var der like for regntiden, og mengden vann var tilsvarende Hunderfossen. MEN, vi var der, vann eller ikke...
Av spektakulare aktiviteter som kunne gjores denne dagen, var "halv day adrenalin". Som de toffingene vi er, syntes vi dette kunne vare spennende. Det viste seg at kanskej noen var litt toffere enn andre. Flying fox = lope utfor en kant og "fly" bortover en line. 120 meter over bakken. Zip line = 45grader paa wieren og man slippes i sittende stilling. man kan oppnaa en toppfart paa 110 kmt, avheng av kroppsvekt. Vi var vel ikke saa mye tregere...
Sist men ikke minst: Gorge Swing! Man faar en tau rundt livet. tauet er festet midt midt i gorgen (juvet) i en wire som er spent over. Med tauet rundt livet hopper man utfor en kant, faller nesten 100 meter fritt fall, for tyngden paa tauet gjor at man faar en naturlig sving naar man narmer seg bunnen og man svinger som en huske. Som sagt, TAU, ikke strikk.
Iselin gjennomforte denne adrenalinovelsen staende paa hendene paa kanten og brolende mot bakken. Emilie hadde store planer om aa hoppe utfor selv, men endte med aa bli dytta over kanten og ikke komme med en lyd for hun hadde fottene paa fast jord igjen... Men, begge gjennomforte, og kunne godt tenke seg aa prove igjen!
Etter tiden i Victoria Falls ble Iselin en iverig elgejakter, det skal dog sies at det er sjelden man finner elg i do, men slik gikk det naa da... Skylden ligger paa daarlig mat og gjorde at hun dessverre gikk glipp av en en av de store hendelsene. Nesehornjakt til fots.
Emilie, som valgte aa la elgen vare i fred, ble med resten av gruppa paa nesehorntur! Guiden for dagen var en fyr ved navn Ian, han var oppvokst i parken og kjente alle dyrene. Det skal og legges til at dyeren var ville, og igjen fikk vi meldingen om ikke aa lope for enhver pris! Etter aa ha kjort 5 minutter inn i parken faar Ian oye pa et nesehorn ca. 30 meter fra bilen. Etter aa ha informert om at dette er BigFoot paa 35 aar og 3 tonn, ber han oss hoppe ut av bilen. Noe som i seg selv, er en suspekt handling, da 3 tonn nesehorn har en toppfart paa 55 kmt og kan oppnaa denne paa 3 sek... Men, man folger paa og tusler mot dyret. 5 meter unna stopper vi opp, poserer litt forran det og tusler tilbake igjen. En fantastisk opplevelse som fikk pulsen opp. Bilder kommer asap som bevis!!!
Saa etter 7000 km gjennom sorlig Afrika, i en bil som er en blanding av en Scania og en tanks med et hint av Opel Corsa, kunne vi igjen skue sivilisasjonen. Johannesburg ble endestasjon for turen.
Vi har naa sett the big 5, pluss en hel haug andre ting og dyr. En tur som dette kan anbefales paa det varmeset. Drifters adventures gjorde en konge jobb, og sorg for aa sporre etter Alfred om dere skal booke.
I skrivende stund driver vi aa laste opp bilder fra baade Afrika og Hong Kong. Dette tar tid, da internetten er TREG! Men folg med, bilder dukker opp fortlopende etterhvert som vi faar tilgang paa godt nettverk!
galleri.norgesarkiv.no
I skrivende oyeblikk er vi tilbake i sivilisasjonen, dog kun for en kort stund! De siste dagene har vi tilbragt ute i villmarken med lumske dyr tuslende rundt teltene vare i tide og utide. Noen har ogsaa tatt seg til rette inne i teltene, med mindre hell!
Men, forst; guiden vaar! Alfred er hans navn og han er Zululands svar paa Lars Monsen. det er ingen ting den mannen ikke kan! Han fikser, styrer og ordner opp paa en slik maate at McGyver lett hadde maatte finne paa noe annet... Hvit som en nordlending etter morketiden og to meter hoy, saa han syns godt her nede. Og godt er det naar han har 17 tussete snaalinger aa passe paa!
Opplegget har vart variert de siste dagene. Vi har krysset grensen til Namibia, baade en og to ganger faktisk. Forste gang i monsteret av en bil vi kjorer. Andre gang i kano. Kanoturen paa OrangeRiver var en spenstig opplevelse, da ikke alle i gruppa var like erfarne kanopadlere. Noe som skulle vise seg aa gaa mer utover oss andre enn vi hadde regnet med. Orange river er ikke stille og rolig hele veien, den har ogsaa smaa stryk. Og etter at vaar lokale guide for dagen hadde statt aa fektet med armer og aarer i en halvtime for aa fortelle oss hvor man skal og hvor man ikke skal, trodde vi at de fleste hadde faat det med seg. Altsaa, "RIGHT side of big stone" er en kode de fleste kan knekke. Men da det belgise ekteparet i kanoen forran oss valgte sidlengs paa big stone, da hersker kaos i kanoen bak. Og det var oss! Selv ikke erfarne sjofolk og kanoforere kunne gjore noe, da passasjen var blokkert og farta var hoy. Det endte som det maatte. Vi tok inn vann og endte med aa passere stryket svommende. Men, varet var varmt og sandalene kom flytende etter oss, saa ingen store skader skjedd. Emilie mistet solbrillene side, men naa kan en og annen lekker fisk flotte seg med KariTraa briller...
Vi har ogsaa vart paa vandrin i Namibias orken, en av de eldste i verden. Den var rod, og full av sand(!!!) Og det var vi ogsaa da vi hadde krabet opp og ned i flere timer. Men flott var det, selv om noen var litt misfornoyde med sand i buksene!
Naa hores det ut som om vi ser mest natur og ikke saa mye dyr. og det er ikke saa langt fra sannheten. fordi vi enda er i orkenen, er det ikke det helt astore dyrelivet enda, men det vil ta seg opp kommende uke. Men et og annen dyr har vi naa kunne observere. Rundtomkring campen vaar var det masse springbuk og ghemsbuk. En antilopeart. I tillegg har vi vart ute paa kjoretur ogg lyst etter oyne og fikk se en og annen afrikansk villkatt. Den ser akkurat ut som det hores ut som, en en graa liten katt, som er sky og derfor har vi kun sett den paa god avstand. Noe vi ogsaa har sett mye av er afrikansk rock mouse, og den er ikke saa kul som det hores ut som! Sarlig ikke naar den flytter inn i teltet vaart. Emilie oppdaget den forste, teltet ble tomt, ingen mus ble oppdaget, saa konklusjonen ble at Emilie maatte ha sett syner... Da det ble leggetid et par timer senere og musen kommer ut fra en pose blir det ALARM paa hoyt nivaa! Vedommende som tidligere oppdaget musen syntes mus er veldig sote ute, der de skal vare. inne, der de ikke skal vare, er de nesten grunn til panikk! nesten! Uansett, Alfred kom galoperende og reddet kvelden. Det skal sies at da hendelsen gjenntok seg en dag senere, tok Emilie selv ansvar og kjeftet den ut av teltet. Den ble ikke sett igjen siden. Men nabogutta hadde 3 mus sammen natt.
Vi har litt problemer paa bildefronten om dagen grunnet teite elektroniske dingser som ikke gjor som vi skulle onske dem gjorde, men det kommer seg. Sikkert brukerfeil paa hoyt nivaa som noen ville paapekt, men vi skal faa ut bilder saa fort vi har muligheten. Det kan hende det ikke blir for Johannesburg igjen, men dete faar vente i spenning!
I dag staar fisk paa menyen, for vi pakker oss sammen og drar videre i morgen. Da er det the skeletoinCoast som staar paa programmet, for vi skal slaa opp Camp i et omraadet med masse hyener. Bor prove aa holde de unna teltet....
CapeTown er kaldt og vindfyldt! 15Grader er ikke ehtl det vi regna med da vi landet i Afrika. Men vi har blitt lovet varmere var, lenger nord (!)... Enn saa lenge, har vi kjopt oss hvert vaart varme teppe;)
Vi har sightsa rundt de siste dagene, har vart paa Cape det gode haap i dag og i gaar var vi paa vinsmaking paa en av de mer kjente vinfarmene i Sor-Afrika... Saa saa langt ser det ut til aa bli en meget bra tur. I maarra drar vi ut i villmarken, forste stopp er Orange River paa vestkysten ett sted, for vi skal oppover mot Namibia og orkenen.
Vi er en stor grupe som drar, 17 stykker. Vi er nok engang blandt de yngste paa turen sammen med to norske gutter. De eldste er et ektepar fra Canada paa rundt 55. De andre er midt i mellom, baade aldersmessig og geografisk. Saa litt annerledes enn den tran-sibirske gruppa. Guiden er en innfodt fra Zululand, han snakker flytende afrikaan og er blekere enn oss. sistnevnte kan skyldes irske og skottske gener...
Bilder og oppdateringer kommer fortlopende, naar vi faar tilgang paa internett igjen.
For de som ikek har faatt det med seg, bilder er lagt ut paa:
galleri.norgesarkiv.no
her ligger bilder fra reisen saa langt!
Hong Kong, i Kina, men likevel ikke. Masse kinesere her, og spraakeet hores ut som det gjorde i Beijing. Men likevel er vi ikke helt i Kina. Hong Kong er en egen liten delstat med egne lover og regler. Man trenger feks. ikke visum for aa dra hit. Og de bruker ikke Yuen, men HongKong Dollar. Skolesystemet er basert paa Britisk modell og de fleste snakker, om ikke mye, saa vaffal litt engelsk.
Vi har tilbragt noen netter her paa et nonne-hjem. Ikke et ekte nonne-hjem, men hostellet vi bor paa drives av YWCA. I motsettning til YMCA, der hostellet kanskje ville hatt litt annet preg, er YWCA det britiske versjonen av KFUK (Kristen Forening for Unge Kvinner). Rommene er enkle, og reglene er strenge. Men selv i all denne enkelheten er vi skenket med et AC. Og med 35 grader utenfor er vi meget fornoyde med det.
Ellers er det ikke vart saa mye spennende aa se i HongKong. Vi har vart en tur over paa selve oya, da vi selv bor paa fastlandet. Men aktivitetsnivaaet har begrenset seg grunnet varmen. Saa da vi i gaar spurte damen paa hotellet om en park eller noe annet sted aa legge seg ned ute og sole seg, kunne hun skuffe oss med at noe slikt ikke fantes i Hong Kong. LItt skuffet, men likevel bestemt paa aa fine en gronn flekk, trasket vi av gaarde. Etter en halvtimes gaaing med utmerkede orienteringsferdigheter fant vi tilslutt noe, som damen paa hotellet muligens ville holde hemmelig for oss. Vi fant et utendors badeland! Saa i dag var planen enkel! Vi sjekker ut og tilbringer dagen der.
I kveld gaar turen videre til Afrika. Flyturen blir paa rundt 13 timer, og vi lander i Johannesburg i morgen tidlig, forsaa aa fly rett videre til cape town. Derfra venter Afrikasvillmark paa oss=)
Etter litt over en uke i Beijing, kunne ikke overskriften stemme bedre. For aa underbygge dette kommer her en rekke hendelser/observasjoner fra uka som har gaat!
Hadde verden bestaatt av kineser hadde mye vart gjort paa kort tid. Du skal lete lenge etter et folk som jobbere mer! Arbeidstider eksisterer ikke, her jobbes det dag som natt og arbeidsinsatsen faar de norske gutta fra Mesta til aa se ut som en gjeng guttunger som pusler i sandkassa. Arbeidsantrekket er vel mer saa som saa. man arbeider i det man har! Det resulterer i at de 100 arbeiderne som fliselegger gata vi bor i loper rundt i alt fra flippfloppere og skjorter, til en og annen som har en oransj vest og kanskje en hjelm.
Klesantrekket er heller ikke noe stort tema naar man skal ut aa spise. Paa resturant sitter man vel saa gjerne i bar overkropp og spiser. Helt normalt vil noen si, ikke like trivelig vil vi si. Og royke gjort man ogsaa inne, det at det ikke er noen roykelov, var vi
forberedt paa. Men at royken stumes paa gulvet ble vi vel litt mer overrasket over. og det er ikke bare royken som havner der, alt annet av soppel som de ikke onsker paa bordet havner paa gulvet. Vi ble nesten uglesett da servitoren kom og matte rydde bordet vaart!
Myten om at i Kina spiser de hund stemmer. De spiser hund, flaggermus og andre ting som vi ikke ville dromme om. Paa McDonalds her kan man faa brus med softice oppi, ganske spesielt. Vi maatte jo selvfolgelig smake, og kan berolige de som trodde de hadde gaatt glipp av en slager, at de har dere ikke! Det frister ikke til gjentagelse da det smaker om en blading av daarlig milkshake og klompete brus! Og mens vi er inne paa hva man spiser og ikke spiser. Vakumpakkede kyllinfotter og fugleegg er vanlig snack og faaes i alle butikker. Ingen av oss folte noe behov or aa smake, da vi begge er enige om at honefotter ser best ut under en hone som bruker dem til aa gaa med, og en vet jo aldri hvor den hona har hatt fottene sine...
Men, det er viktig aa understreke at maten her er god og den kommer fort. Det tar sjelden mer enn 5 minutter for maten staar paa bordet og den er upaaklagelig!
Selv om vi har hatt flere uker med sol, er vi fremdeles ikke like brune som kineserne. Og det merkes! Uansett hvorhen Iselin gaar, er hun en turistatraksjon! Det lyse haaret fasinerer de fleste og det er uvisst i hvor mange kinesiske fotoalbum hun vil opptre samme med en og annen kineser, for det er jo ikke akkurat som de spor om lov. Plutselig sitter det naa en og annen kineser der og smiler mens kompisen knipser usjenert. Litt lei? Begynner aa bli det naa ja!
En siste ting osm maa nevnes er kinesernes vane/uvane med aa spytte. Iselin fikk nesten munnvannet i halsen her en dag, da en kinesisk vaskedame kom harkende inn paa badet, smalt opp dora til hull-doen og sendte en stor spytteklase inn. Spytting gjores av alle, ute som inne, hele tiden. Det hores ut som de hoster opp en lunge, for deretter aa trekke bihulene ned i munnen, or de sender avgarde en uhygglig spytt!
MEN, naa hores det ut som tiden i Beijing har bestaatt av ne rekke mindre trivelige hendelser! Det stemmer ikke. Selm om kinesere er noe spesielle paa enkelte omraader, er de svart gestfri og vennelige. Vi har hatt en bra uke her med masse spennende aa se paa og gjore. Om faa timer drar vi videre til HongKong via Korea, saa det blir bra aa komme seg videre!
PS: "Dying coke" sa hun og saa paa oss med store oyne, som om det var en trussel vi kom med. "no no" rettet vi kjapt, for aa forhindre at den stakkars damen skulle tro vi truet henne "Diet coke, cola light!"
Siden noen ivrige sjeler lurer paa hvordan to fattige backackere bor jorda rundt, tenkte vi at vi skulle lage en liten sak paa det!
Bo forholdene har variert veldig under turen, vi har bodd i alt fra stort dobbeltrom med eget bad til 4kvm togkupe der vi har delt do med halve Mongolia!
De forste 14 dagene av turen vaar, var vi jo del av en gruppe. Alt var ordnet paa forhaand, med guider og sted aa sove.
I Moskva sov vi paa 8mannsrom. Egentlig helt grei standard, vi fikk sengetoy og handkle, samt en innforing i hostellets regler. Noen vil kanskje paapeke at sengene var litt harde,. men la man godvilja til og lukket orene for tyskeren som snorket i overkoya gikk det bra. Det skal sies at Iselin var litt uheldig den enen natta, da et par, som hels sikert hadde betalt for 2 senger, valgte kun aa benytte seg av den ene. uvisst om de fikk noen refusjon i prisen, men at Iselin ikke sov veldig godt den natta, er vi vel ganske sikre paa. Emilies mening om senger etter stoy, kommer ikke til aa telle i denne vurderingen av sovesteder, hverken naa eller siden, da hun sover hvorsomhels og naarsomhelst, upaavirket av lyd og madrasstykkelse.
Dagene paa toget er en historie i seg selv, men det skal nevnes at nok en gang var det Iselin som kom daarligst ut, da sengene var 170 lange ;)
I Mongolia endret standarden seg drastisk. Vi kune nyte 2 netter paa et dobbeltrom med eget bad. Hotellet hadde det klingende navnet Edelweis og var upaaklagelig. Vi hadde tilogmed en lilla foner paa badet!
Ogsaa i Beijing fikk vi dobbeltrom, dog ikke like flott som i Mongolia. Av uvisse grunner hadde noen valgt aa sku fast dorene til dusjkabinettet vaart, og det luktet over gjennomsnittlig rart.
Alle stedene nevn overfor var en del av pakka. ra sondag av, stor vi paa egne bein. Saa etter en rask kompasskurs, fant vi veien til et av Bijings beste og billigste hosteller. Prisen pr. natt her er 45 yen (45nok), noe som er billig. Det er felles dusj/do paa gangen og 4 senger pr. rom. For oyeblikket bor det bare en til paa romet. Philipp, som han heter, er tysk og sier ikke stort. Naar sant skal sies har vi ikke sett stort til han, men saa lenge har fortsetter aa vare snorkfri, er vi begge fornoyde.
Hostellet ligger 10 min gange fra den himmelske fredsplass og er i den gamle delen av Beijing. I den lille gata rett utenfor, (hvilket er noget anderledes enn hva en kan se og oppleve i Norge), er det masse smaa butikker, som selger alt mellom himmel og jord. (med unntak av haarspray, noe de trolig ikke har i Kina) Saanne smaa omraader kalles Huntong, og bestaar gjerne av smaa hus tett i tett, hvor butikken ligger i 1etg. og familiem bor over. Det er ogsa flere "spisesteder" i disse gatene, der kyllingen blir stekt i en rar ovn ute paa gata ved siden av hauger med udefinert mokk, og hardt arbeidene kinesere. Husene her har ikke innlagt kloakk, saa ca. 400m av gata deler felles dusj og do. Saalangt bare gaat forbi, og har ingen planer om aa kikke inn.
Det skal samtidig nevnes at en do her, er ikke en do. En do, etter vaar oppfatning er en hvit stollignende ting i porselen som man kan sitte paa. Saalangt har doen uteblitt og er erstattet av et kjeramikkbelagt hull i gulvet. Det funker jo, men det skal sies at det ikke er helt det samme.
Dette var en liten oppsumering paa bostandard hittil.
Og, endelig! Etter en del timer paa nett har vi endelig begynt aa faa lasta opp bilder! Under er en link til bildealbumene vaare! Forelopig er det bare bildene fra Moskva og toget vi har faatt lasta opp, men mer kommer ASAP!
http://galleri.norgesarkiv.no
Til dere som trodde at en tur for aa se paa den Kinesiske mur tilsvarer en sondagstur i parken. Tro om igjen!
Etter 2 timer buss fra Bijing kunne vi endelig skimte et av verdens 7 underverker. Men, kun skimte! Det viste seg at for virkelig aa kunne see den, maate vi ta beina fatt. Som de norke fjellgjeitene vi er, ansaa vi ikke dette som store hindringen, vi har da begge vart ute og gaat for! Saa med godt mot begynte vi aa klatre oss oppover den bratte fjellveien.Temperaturen denne deilige kinesiske sommerdagen er uvisst, men utifra mengden veske, som etterhvert trakk inn i klarne vaare, vil vi anslaa at 30 grader ikke er aa ta for hardt i!
Etter en time klatring, kunne vi endelig skue utover muren, dog kun fra det nederst taarnet. Vi klatret en times tid, for vi tok en gammel gondolbane ned igjen. Litt skeptisk til den, daa det saa ut som den hadde staat fra Ming dynastiet, men vi kom oss da hele ned...
Den delen av muren vi besokte bestaar av 18 og 15 taarn paa hver sin side av en demning. Den ligger litt lenger una Beijing enn resten av muren, og derfor var det relativt faa turister og kinesere der. Egentlig ganske greit aa ikke maate sloss om plassen, det var trangt og bratt nok som det var!
Etter muren fulgte et besok paa olympiastadion og en Kinesisk Te hus.
Skikkelig turist og nasjonalist, men flagget skal med ;)
Bratt ja, og en uke rolig paa tog, er heller ikke den beste oppladninga!
Vi starta aa gaa fra det som ser ut som bunnen, men som egentlig bare er toppen paa et mindre fjell!
I Kina er Facebook forbudt. Regjeringen er kanskje redd for at en milliard kinesere skal sitte der hele dagen, og ikke jobbe... Saa er det noe spes, lag en kommentar her=)
PS:
Gratulerer med dagen den 21 Jens!
Gratulerer med dagen i dag Audun!
Aa faa hestene til aa gjore det vi ville, var ikke barebare...
En typisk Mongolsk hyye. Den har 8 vegger og er dekket med ull. Herlig lukt i regn! De blir ogsaa brukt som vanlig hus inne i byen, der se staar rundtomkring!
Ikke den mest erfarne rytteren kanskje. De andre var overbevist om at Emilie var en god rytter siden hun jobber i forsvaret (...) Det tok ikke saa land tid for de skjonte at hester ikke har mye med samband aa gjore!
Se for deg fjell og daler kledd i et gront teppe av grass. Og slettemarker saa store at du ikke ser annet enn slettemark. Over deg flakser det en orn eller to. Og hvis du ser bak, deg komme er flokk hester galloperende. Og nammen, hvem er det som sitter oppaa hestene, jo det er Iselin og Emilie som har tatt seg en ridetur i den Mongolskevillmarken. Skulle du sett, klamrer seg til hver sin villhest, tatt fulg at en stor, mork regnsky. Om trent saann maa det ha sett ut, hvis du tilfeldigvis skulle befinne deg i den Mongolskevillmarken i gaar!
Vi dro fra UlaanBaator tidlig om morgenen. Selve turen i seg selv, var en opplevelse. Med en kamikaze sjaafor og veier som ikke var tilstede, var dette i seg selv en opplevelse. Orn stoppet vi aa telle etter kort tid, de har vi sett mange av. Og store, 2m i vingespenn. (nei, vi maalte ikke...)
Paa veien stoppet vi hos noen kameler og tok en ridetur, ogsaa noe vi ikke har gjort for. Etter aa ha kjort over en bro, som ikke holdt noen standar, ankom vi Ger-Campen vaar. Vi fikk tildelt en trivelig ullhytte av en gammel dame. Hytta har 8 vegger og er kun kledd i tykk ull. Den er tovet, ved at en hest trekker rundt paa et ror med ull rundt (...)
Som sagt, vi tok en tidetur, eller hestene tok en lopetur med oss paa. Og vi snakker faktisk om galopp opp daler og nes aaser. En god kombinasjon av Bonanza og Samuraiene! Hestene er faktisk ville. de fanges om vaaren og turister plaseres paa dem hele sommeren, i god tro om at de er dresert. om vinteren slapper de av igjen.
Resten av dagen brukte vi stort sett paa aa torke klaer, siden vi ble mott av et heftig regnevaer da vi la ut paa vaar lange tur. Det skal sies at vi hadde med noen til aa passe litt paa oss, to barn paa 6 aar ;)
Paa kvelden gikk turen til en nomadefamilie, som bodde i omraadet. Der fikk vi smake litt lokalmat. Vi fikk bl.a. melk som var gjaeret. Det smakte som sprudlende gjaer i vann, med en ettersmak av kefir og alkohol. ganske spenstig opplevelse det ja!
Etter en god natt sovn, drog vi tilbake til Ulaanbaator igjen, fremdeles med kamikaze sjaafor av en annen verden! var en tur innom blackmarked (det sier seg selv hva det er) og naturhistorisk museum.
Etter en interessang drinkbestilling paa hotellet, der vi fikk hvitvin i steden for baylies (som vi bestillte), er det naa paa tide aa legge seg. I morgen tidlig gaar turen med tog videre til Beijing, noe vi gleder oss til!
See yeah!
Ps: om noen skulle vurdere aa besoke Mongolia, kan det anbefales paa det sterkeste. Aa se mongolias natur fra hesteryggen er ubeskrivelig. (ubeskrivelig vondt i roma dagen derpaa, men verdt det!)
PPS: Bilder kommer naar vi kommer til Beijing, grunnet haplos internett!
PPPS:
Gratulerer med dagen den 18 Mads
Hilsen Emilie
Mongolia er et land paa storrelse med VestEuropa. De har 3 mil. innbyggere, og 1 mil. av dem er bosatt i hovedstaden Ulaan Baator. Derfor er mongola et stille land. "Her skjer ikke meget" (sitat Hamsund slutt).
Dagen i dag har i hovedsak gaat med til aa se oss litt rundt, veksle litt penger ol. 200 togrog, som er den mongolske myntenheten, tilsvarer 1 norsk krone. Iselin tar seg av regninga, Emilie tar seg av orienteringa.
I morgen forsvinner vi igjen, da skal vi ut i Mongolias store intet, vi skal ut i villmarken og sove i telt. Ogsaa skal vi ri litt paa kamel. Dette blir bra=)
PS.
Ina og Ingar, Gratulerer med dagen som var, vi flagget for dere!!
Hilsen Emilie
Grunnet en liten togtur som vi har vart paa de siste dagene, er det blir saa som saa med oppdateringer paa bloggen, men naa er vi paa nett igjen =)
For vi drog fra Moskva fikk vi med oss litt mer sightsing, kikket litt paa noen flere hus, var en tur innom et marked og besokte vodkamuseet. Som ser hor og bor var det gratis vodkashot etter omvisning. God stemning!
Utpaa ettermiddagen fikk vi pakket oss av garde og dro til togstasjonen. Vi fikk hore masse historier av guidene vaare om at det kom til aa bli fullt av mongolere paa toget og de kom til aa prove aa stjele lugarene vare. Haha, sarlig lissom. Men, neida! Da vi tuslet bortover perrongen, hadde toget statt paa stasjonen i 10 min. paa den korte tiden hadde alle mongolere som kunne krype og gaa i moskva samlet seg rundt toget og lettes inn store og smaa pappesker, gjennom viduer og dorer. Vi maate kjempe oss gjennom den smale toggangen, og da en liten, veldig sint, mongols dame kloret seg fast i oss og skviste inn tre i bredden, skjonte vi at her er det ingen kjare mor! Med litt godt norsk spraakbruk og en liten mengde makt, ble den lille damen kastet ut, og vi kunne jobbe oss videre fremover. Da vi nadde vaar luggar, var det bare aa begynne aa lofte alt som stod der ut paa gangen. ikke vet jeg hva hva mongolerene skulle med 200 kg. marshmelows, men paa luggaren vaar skulle de vaffal ikke staa! Etter en halvtimes tid hadde vi klart aa lokalisere alt de hadde gjemt paa den 4kvm store luggaren og vi kunne flytte inn vaare ting.
Luggaren vaar var faktisk ikke storre en 4kvm. Den hadde 4 koyesenger og et lite bord. Vi delte den med 2 gutter fra england, som var en del av reisefolget vaart paa 9 personer. Veldig trivelige folk aa reise sammen med, heldige med det! 5 netter, 4 dager paa tog. Dagene gikk i korthet ut paa aa sove, lese, spille kort, finne opp nye kortspill, finne opp andre leker og spise. Naar det kommer til maten, hadde vi kjopt inn en del paa forhaand; nudler. Aa spise nudler 2 ganger daglig, kan ikke anbefales, man blir lei. Og marshmelowsen saa vi ikke mer til.
Saa endelig, etter aa ha brukt 8 timer over grensa Russland, Mongolia, kunne vi legge oss, trygt forvitende om at naar vi vaaknet var vi i Ulaan Baator!
En liten oppsummering om togturen:
Landomraadene mellom russland og mongolia er ode, der er det ingenting!
Mongolere smugler marshmelows fra moskva til mongolia. Det gjemmes i tak og gulv paa toget! Og noen ganger staar det ogsaa paa doene, da laaser de den utenfra.
Og landomraadene mellom russland og mongolia er virkelig ode.
Jeg beklager evt. skrivefeil som maate forekomme i teksten over, men det er noe galt med maskinen, saa jeg faat ikke gaat tilbake uten aa slette alt som er skrevet. Jeg faat heller ikke lagt inn bilder av disse vanvittige menneskene, men det kommer!
Glem alle forestilinger du har har om Moskva som en graa, kald og skitten by. Etter en dag med sightsing, er vi solbrente og absolutt ikke kalde. Mokkete er det heller ikke her! Vi har vaert paa sightsing i hele dag, sammen med gruppa og de to guidene vaare. Konklusjonen er: Moskva er full av kirker! Baade med kupler og med spir. I alle farger, storelser og fasonger. Egentlig ble mange av kirkene odelagt under Sovjet, men er blitt bygget opp igjen etter Sovjets fall. Saa naa staar de rundt omkring i byen og skinner med gullkuplene sine=)
Lenin har vi faat med oss ogsaa. Han laa nede i graven sin, mens vi tuslet forbi. Rundt stod det masse vakter som hysjet paa oss hver gang vi skulle til aa si noe. Lenin var en liten mann med bart.
Etter en god middag med gruppa, er det bra for saare fotter a legge seg litt. I morgen er det museumstur til the museum of modern history, og en tur paa markedet. Prisene er som i Norge, men en og annen souvernier maa vi vel ha med oss naar vi drar med toget i morgen kveld.
Mer bilder kommer asap!
PS: Vi fikk med oss vaktbytte utenfor et parlament eller noe. Vaktene staar vakt for aa passe paa ilden som brenner som minnemerke for alle som dode under 2verdenskrig. Litt av et syn aa se dem komme marsjerende. Legg merke til hoye kneloft!
Da var man igang! Flyene var i rute og bagasjen kom som den skulle.
Da vi kom tuslende ut i ankomsthallen kikket vi oss nysgjerrige rundt for aa se etter en plakat med miss Roeskestad og Miss Broen. Nysgjerrigheten ble etterhvert byttet ut med lettere forvirring, da det viste seg at ingen hentet oss som planlagt. Men man er da ikke tapt bak en vogn heller. Etter aa ha faat etterlyst selskapet som skulle hente oss over calling-anlegget, uten respons, og provet vare sambandsferdigheter paa en russisk telefonautomat, viste det ser at noen hadde glemt/mistet bestillingen. Men heldigvis tok ikke mange sekundene for flere taxisjoforer hadde oppfattet situasjonen, og stod parat. Etter iherdig pruting, som sikkert resulterte i at taxisjoforen fikk dobbel pris uansett, bar det ihvertfall i vei.
Hostellet ser greit ut, natten tilbringer vi paa rom med 6 andre, men det loser seg =)
Da er reiseruta koplett, vaffal sånn nesten. Takket være den til tider våte sommern kan en sitte inne med god samvittighet å pusle med sånn hele dagen ;) Og etter å ha kikket over en gang til, dukket det opp noen små overraskelser...
Vi skal til Korea!!! Og vi skal ikke til solfylte PuertoRico som først antatt, men til CostaRica i mellomamerika, som visstnok er like solfylt og trivelig. I tillegg skal vi innom Zimbabwe, noe vi ikke var forberedt på, så visum må kjøpes på grensa...
Vis
Reisekart i et større kart
Vi skal iløpet av 4 månder innom rundt 11 land, utenom de vi mellom lander i.
Vi skal sitte over 70 timer på fly og sikkert like mange på diverse flyplasser.
I Russland skal vi sitte over 100 timer på tog, og i Peru skal vi over 4000 moh.
Vi skal tilbringe 3 uker i Afrikas villmark og dykke med hai i USA.
12 dager til avreise, snart er alt på plass=)
Spis hvitløk og C-vitaminer, spinat hjelper visst også og for all del, ta tran! Det hagler med tips om hvordan svineinfluensaen skal holdes unna lenge nok til at vi kommer oss av gårdet. Men satser på at det går greit, for om 14 dager rømmer vi landet! Visumene er unnagjort. (med unntak av visumet til Zimbabwe, som vi fant ut vi trengte for 3 dager siden...) De fleste flyturene er booket til en rimelig pris og noen hoteller er fikset, i litt "skummle" byer som Johannesburg...
De neste ukene går med til å pakke sekk, repakke sekk og sikkert pakke den enda en gang. 15 Kilo er akkurat så lite som det høres ut som. Men som erfarne idrettselever som kan bære sekk (og sjt. i forsvaret) er det vel bare å forvente at dette løser seg aldeles utmerket;)
Da har ting så smått begynt å dra seg til.
Etter noen månder med frem og tilbake på land- og rute-valg, ser det ut som ruta er sånn nogenlunde lagt, og med visum under bestilling, er det ingen vei tilbake;)
Avreise dato er lagt til 10 August, med første stoppested Moskva. Da går det over 4 månder før vi setter føtter på norsk jord igjen. Hjemkomst er beregnet til 21 desember.
I mellomtiden skal vi bl.a. oppleve Mongolia fra toget, se OL stadioen i Beijing, løpe fra ville dyr i afrika, klatre i Andesfjellene og slappe av på en stand i Rio etterpå. Muligens røyke en cubansk cigar i Cuba og rulle gjennom USA på kryss og tvers. Turen toppes med en uke i NY hvor de siste pengene brukes, hvis vi har noe igjen;)
Underveis er planen å skrive blogg så ofte som mulig, samt å legge ut bilder. Så kan de som ønsker følge med på ruta, og hva som skjer.
Om noen skulle ha et godt tips eller to, om hva vi bør pakke med oss, er det bare å si fra. vi kommer sikkert til å komme på masse underveis som skulle vært med uansett, men jo kortere den lista blir, jo bedre;)
